Hva kan en bekymring være? Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne bekymring for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Barn som gjennom utviklingen er utsatt for gjentatte krenkelser, kan ofte være i "alarmberedskap" hele tiden. Det er vanskelig for barnehjernen å sette sammen inntrykk og forstå at faren er over. De kan være overaktiverte og oppleve kroppslig uro, rastløshet, ha impulsive reaksjoner, være hyperaktive og aggressive. Andre barn kan bli underaktiverte, og bli passive, likegyldige og følelsesmessig lite til stede.
Under ser du en liste over hvordan barn kan vise symptom på vold, overgrep eller omsorgssvikt, men det kan også være at tegnene har en helt annen årsak. Bruk listen som et utgangspunkt for å drøfte din bekymring med kollegaer, samarbeidspartnere, ansatte i kommunen - og til å snakke med barnet selv.
Vil du lese mer om vold i nære relasjoner kan du gå inn på nasjonalt kunnskapssenter om vald og traumatisk stress (NKVTS) sine sider. Dette er en veileder for ansatte i helse- og omsorgstjenesten, men er like relevant for andre voksne som treffer barn i det daglige.
Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde. Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre? Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.
Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter dessuten å gjøre det. Vi skal ikke avvente og anta at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen.