Humanitært ”forsorgsarbeide” sto på dagsorden i Norge omkring århundreskiftet 1900. Bærum tok fatt i barnehjemssaken i slutten av 1915 da herredsstyret oppnevnte en gruppe på sju kvinner og menn til å utrede spørsmålet om kommunalt barnehjem og komme med forslag til eiendom.
Komiteens forslag; Vestre Haslum gård, ble nedstemt, og en ny komité foreslo småbruket Lillehagen. Våningshuset ble ansett som skikket til barnehjem.
Lillehagen var opprinnelig et småbruk på 60 dekar som ble fradelt Solberg gård i 1861. Det ble drevet husdyrhold samt frukt og grønnsaksdyrking. Bærum kommune kjøpte småbruket i 1917 og åpnet kommunens første barnehjem på eiendommen i april 1918. Hulda Andersen ble ansatt som bestyrer. Lillehagen barnehjem var et felleshjem for 24 gutter og piker i alderen 2-12 år. En av grunnsetningene for hjemmet var at” Barna under sit ophold ved hjemmet skal opdrages og utnyttes til nyttige samfundsmennesker, hvert efter sine specielle anlæg”. En annen grunnsetning var” Uten særegne omstændigheter skal intet barn fra hjemmets side utskrives før etter endt skolegang (folkeskolen)”. Barna deltok i og ble opplært i husdyrstell, gårds- og hagebruk.
Det tidligere småbruket i Bærum har i senere tid vært oppvekstsenter for seks ungdommer. Nå fungerer Lillehagen som omsorgssenter for mindreårige asylsøkere,
Liv Frøysaa Moe
