Ja til maskiner og medisiner; men glem ikke menneskene.
Det blir stadig flere eldre i landet og de fleste av dem ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, samtidig som det også er et politisk mål. Dette stiller økte krav til en allerede hardt prøvd helse- og omsorgstjeneste i kommunene. Medisiner og maskiner vil kunne bidra med mye, men de største teknologioptimistene må ikke glemme en avgjørende innsatsfaktor: Mennesker.
Kristian Imingen Skjellet er avdelingssykepleier ved Stabekk Sykehjem i Bærum kommune. Han skriver for tiden på en masteroppgave i sykepleievitenskap ved den medisinske fakultet, der temaet er palliativ behandling i hjemmet.
I min masteroppgave ser jeg nærmere på hva ikke-medikamentelle tiltak har å si for brukerne av hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester, forteller Kristian.
Hjemmebaserte tjenester er i stor grad utsatt for det man kaller en «perfekt storm»; når flere faktorer bygger seg opp samtidig. Samhandlingsreformen, «eldrebølgen» og flere som ønsker å bo hjemme så lenge som mulig gjør at kommunene står overfor en formidabel utfordring.
Det er nettopp derfor jeg er opptatt av å bidra til å øke kompetansen og sikre at hjemmebaserte tjenester blir best mulig.
Velferdsteknologi vil spille en avgjørende rolle i fremtidens helse- og omsorgstjenester. Allerede i dag benytter over 80 000 nordmenn seg av ulik velferdsteknologi viser tall fra Helsedirektoratet, og flere blir det fremover.
KOLS-pasienter er jo en brukergruppe som har hatt stor nytte av velferdsteknologi. Den har gitt mange muligheten til å bo hjemme, oppleve trygghet og leve gode selvstendige liv, samtidig som de får en tett, digital oppfølging av helsepersonell. Det er ingen tvil om at denne type systemer vil kunne utvides til andre områder også, og med utbredelsen av 5G-nettet vil potensialet og mulighetene øke betraktelig.
Og det står ikke på viljen. En undersøkelse fra Huseierne og Pensjonistforbundet viser at ni av ti eldre er optimistiske til at teknologi vil kunne bidra til bedre tjenester, men halvparten sier samtidig at teknologien vil være verdiløs uten god brukerveiledning og service.
Det er ikke bare brukerne som trenger god opplæring, det gjør også helsepersonellet som skal koordinere, administrere og veilede i bruken av teknologien. Ikke alle har god digital kompetanse, eller er imøtekommende til ny teknologi. God implementering av velferdsteknologi er helt nødvendig for at vi skal lykkes og nå målene og etterkomme behovet samfunnet har for helse- og omsorgstjenester. Vi kan ikke forvente å tre velferdsteknologien ned over hodene på verken brukere eller ansatte. Det er forskjell på en 50-åring som synes videokonsultasjon med legen er topp og hennes far som fikk sin første smarttelefon i en alder av 80. På samme måte er det forskjell på en 20-åring som er født og oppvokst med datateknologi og helsepersonell som benyttet håndskrevne journaler i sin arbeidshverdag.
Teknologi til tross, Kristian er overbevist om at den menneskelige faktoren er avgjørende også i fremtidens helse- og omsorgstjenester.
I min masteroppgave har jeg intervjuet sykepleiere som jobber med palliativ behandling i hjemmet, som til sammen har gitt omsorg til tusenvis av pasienter. Sykepleiere jeg har snakket med erfarer at brukerne som har mer tid i sitt vedtak om helse- og omsorgstjenester har et mildere symptombilde og symptomtrykk enn de som har mindre tid. Blant annet viser forskning at f.eks. tilstedeværelse og berøring fra helsepersonell kan bidra til å dempe engstelse og lindre smerte hos brukeren.
Det er et fellesskap mellom bruker og sykepleier som er viktig, med andre ord, eller «sykepleier-pasient-fellesskapet» som Jan Kåre Hummelvoll kaller det.
Å bli kjent med pasienten krever forkunnskap, god kommunikasjon, og kanskje en hånd å holde i. Dette danner grunnlaget for et sterkt og godt sykepleier-pasient-fellesskap. Dette er et grunnlag som velferdsteknologi ikke fullt ut kan erstatte.
Utfordringen er at helsepersonellets tid vil bli en enda knappere ressurs i fremtidens helse- og omsorgstjenester. Allerede i dag viser tall fra Telemarksforskning at 72 % av sykepleiere mener de vier pasientene for lite tid. Hvordan kan det løses?
Vi ser allerede i dag at velferdsteknologi kan skape en digital tilstedeværelse, og når man ikke trenger å oppsøke brukerne fysisk like ofte som før, sparer man tid. Jeg mener at man kan benytte den tiden til andre viktige oppgaver som samtaler, tilstedeværelse og det å bli kjent med pasienten. Likevel vil nok den enkelte bruker oppleve mindre fysisk tilstedeværelse av helsepersonell.
Et stort faglig spørsmål og et etisk dilemma er dermed hvorvidt digital tilstedeværelse kan kompensere for mindre fysisk tilstedeværelse, og hva som er den beste balansen mellom fysisk tilstedeværelse og bruk av velferdsteknologi.
