I utviklingen av Carpe Diem demenslandsby, og livet i landsbyen, har Bærum kommune brukt metoder fra tjenestedesign. Det mest sentrale i denne tilnærmingen er å få innsikt i brukernes behov og utvikle tjenestene med dette som bakgrunn.
To forskere og en stipendiat har forsket med oss i dette arbeidet. Det er nå publisert en artikkel som viser noen interessante funn, og som vi vil dele slik at vi alle kan lære. Spørsmålet forskerne reiser, er hvordan sårbare brukere med kognitiv svikt kan involveres i tjenestedesign?
Artikkelen bygger på tidligere forskning som hevder at ved tjenestedesign, er deltakernes evne til å reflektere viktig. I studien har forskerne vært opptatt av å belyse hvordan Carpe Diems prosjektteam manøvrerer brukergrupper med nedsatt evne til å reflektere i tjenestedesign.
En sentral innsikt er at det er viktig å se på mulighetene som ligger i brukere med kognitiv svikt sin evne til å reflektere. Dette har forskerne gjort ved å analysere både muligheter og begrensninger i involveringen. Hvilke ressurser har den enkelte bruker og hvordan kan den brukes? Det er viktig å se på det friske som er igjen av mennesket bak begrensningene og utnytte de ulike kapasitetene.
Prosjektteamet brukte etablerte metoder fra tjenestedesign, men de ulike metodene ble tilpasset prosessen og brukernes behov. Designverktøy ble brukt på kreative måter slik at verktøyet passet i den gitte situasjonen og til brukerne tjenestene skulle lages for.
Funnene viser også hvordan representanter (frontlinjepersonell, pårørende og brukerrepresentanter) kan være en måte å inkludere brukernes stemmer i tjenestedesignprosesser. For eksempel rekrutterte prosjektteamet helsepersonell for å gjennomføre intervjuer med brukerne. Dette sikret trygge omgivelser for personer med demens, slik at de hadde mulighet til å bidra med verdifull innsikt.
Trygghet fra personene brukerne skal samarbeide nærmest med, er derfor viktig. Svakheten er likevel at representantene kan fremme en risiko gjennom å ikke representere brukerne tilstrekkelig.
Samlet sett er det imidlertid viktig å se på mulighetene av hva som fungerer, og det friske som er igjen av mennesket bak begrensningene når man skal involvere sårbare brukere i tjenestedesign.
Innholdet i dette blogginnlegget baserer seg på artikkelen «Co-creating dementia care: manoeuvring fractured reflexivity in service design» og kan leses i sin helhet her.
Hege Fossum, Innovasjon, Bærum kommune
