Religiøse ritualer og samlingssteder har til alle tider hatt sin rolle i samfunnet. I Bærum finnes alt fra førhistoriske gravhauger til moderne gravlunder.
De eldste spor etter religiøs aktivitet finnes på Tanum, der gravhauger fra eldre jernalder vitner om et gammelt, hedensk kultsted. De kristne tok ofte i bruk hedenske kultsteder og bygget sine kirkebygg der. Bøndene ble pålagt å bygge kirkene, som på den tiden var enkle trebygninger. Den katolske tro avløste åsatroen og ble eneste tillatte religion i Norge etter 1024. Men først i årene etter Olav den Helliges fall på Stiklestad i 1030 ble den nye troen den dominerende også i praksis.
I høymiddelalderen var Asker, Tanum og Haslum egne sogn. Da Asker og Bærum senere ble ett prestegjeld, ble Tanum og Haslum annekskirker under Asker.
Både Tanum og Haslum var opprinnelig langkirker. Tanum kirke er senere utvidet mot nord og vest, mens Haslum har blitt utvidet med tverrskip og fremstår i dag som korskirke. Både på midten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble Haslum bygget om og til med blant annet nytt kor, sakristi og våpenhus. Kirkenes interiør har gjennomgått store forandringer, særlig ved reformasjonen og ved hardhendte endringer på 1850-tallet.
Om Haslum har det blitt fortalt at kirken har hatt 13 altre. Altrene
hadde gjerne sidevegger og tak slik at det ble dannet flere små rom i det store kirkerommet. Disse rommene ble kalt stuker. Stuker vi kjenner fra andre kirker er rikt bemalt, og har vært utstyrt med skulptur og tekstil.
I 1646 kom Johan Krefting til Bærums Verk. Kreftingfamilien viste en så stor interesse for Tanum kirke at tiden fram til 1723 ofte er kalt for ”Den Kreftingske periode”. På nordsiden av koret bygget familien et sakristi med gravkammer under. Her er flere medlemmer av familien Krefting gravlagt.
Restaureringsarbeider i Tanum kirke på 1970-tallet avdekket rester av kalkmalerier. Kalkmaleriene blir betegnet som noen av de fineste i
nordeuropeisk kunsthistorie. I middelalderen fantes det
sannsynligvis noen private kirker i Bærum. Gården Kirkeby i
Lommedalen har trolig fått navnet sitt av at det har stått en kirke der. Det skal dessuten ha stått et kapell på Nordby i østre Bærum.
Denne betegnelsen brukes om kirker som ble bygget etter reformasjonen i 1537. Fra nå av fikk prekestolen en mer sentral plassering i kirkerommet, samtidig som kirkeskipet ble utstyrt med sittebenker. Det ble behov for mer lys for at menigheten skulle kunne delta i salmesangen, og de smale åpningene i kirkeveggen ble erstattet av større vinduer. På midten av 1800-tallet var de to middelalderkirkene i følge prost Alexander Lange ”stygge, forsømte, og det hele sjofelt”. Tanum var blitt for liten og det ble foreslått riving til fordel for en ny kirke. Heldigvis ble Tanum bevart. Det ble satt i gang arbeid for å få reist en ny annekskirke i vestre Bærum som skulle ligge på et mer sentralt sted. I 1861 stod Bryn kirke ferdig etter tegninger av Peter Høier Holtermann. Kirken er en nygotisk langkirke i tegl. Det ble skrevet etter åpningen at den nye kirke: ”har en særdeles smuk Beliggenhet omtrendt i Sentrum af Den yndige Bærumsdal”.
På slutten av 1800-tall et ble Bærum bygget ut langs jernbane og veier. Kirkene ble liggende utenfor de tettest befolkete områdene. Behovet for ny kirke i østre Bærum oppstod tidlig på 1870-tallet, og grosserer Frithjof Plahte tilbød tomt på Høvik, under forutsetning av at det ikke ble anlagt kirkegård der. Grunnsteinen til Høvik kirke ble lagt i 1885. Arkitekt var Henrik Nissen. Materialene kom med båt til Sarbuvollen og ble fraktet derfra med hest og vogn til byggeplassen. Kirken er et godt eksempel på historismen, der forskjellige klassiske stilelementer kopieres og settes sammen på en ny måte. Eksteriøret har motiver som himmelstrebende spir, spissbuete vinduer og trappegavl fra gotikken. Inne bæres galleriet av søyler med terningkapitéler i romansk stil. Søylene bindes sammen av historismens typiske flate buer. Den høytidelige innvielsen av kirken fant sted i 1898, og det ble skrevet i Aftenposten at det var ”leveret et udmerket vellykket Arbeide.”
I 1890 stod Sandvika menighetshus ferdig, et nygotisk trehus bygget og bekostet av Elise Brodtkorb på Kjørbo gård. Huset ble innviet som menighetshus for Tanum kirke og ble i tillegg brukt som kirke og forsamlingshus, blant annet til kinoforestillinger. I 1921 ble huset vigslet og omgjort til kapell (annekskirke). Den lille trekirken i Sandvika ble solgt til Pinsemenigheten i 1982.
På 1950-, 60- og 70-tallet ble det oppført en ny type kirker i Bærum. Arbeidskirkene fremtrer i mer beskjedne former enn tradisjonelle kirkebygg. Idéen var å kombinere det sakrale rommet med aktivitetsrom for menighetens praktiske virksomheter.
Grinilund kirke i betong og tre ble opprinnelig oppført som menighetshus etter tegninger av kommunearkitekt Jan H. Jahnsen. Tomten var en gave fra Grini gård. I 1959 ble menighetshuset vigslet og senere omtalt som Grinilund kapell. I 1976 ble kapellet offisielt godkjent som kirke. Kirkeklokkene henger i et frittstående klokketårn (støpul). Alterutstyr og prekestol er fra 1959, og er skåret av snekkermester Fossum på Bekkestua etter tegninger av Maria Vigeland.
Jar kirke sto ferdig i 1962 og var tegnet av arkitektene Morseth Wiel Gjedde og Quam, som vant arkitektkonkurransen i 1938. Byggearbeidene ble forsinket på grunn av 2. verdenskrig. Altertavlen er en glassmosaikk med Kristi lidende ansikt, utført av Sigurd Winge.
Snarøya kirke ble tegnet av arkitektene Harald Hille og Odd Østby, og sto ferdig i 1968. Den ble oppført i betong og glass. Bygningen er utformet med et lavt bygningsvolum for ikke å komme i konflikt med flytrafikken på Fornebu. Arkitektene ble tildelt arkitekturprisen Betongtavlen i 1985.
Haslumseter kapell ble oppført i laftet tømmer på Haslumsetervollen i Bærumsmarka i 1969. Arkitekt var Anton Poulsson. “Sjelens matstasjon” er blitt et populært utfartssted for turfolk, som blir møtt av både orgelbrus, fuglesang og nystekte vafler. Som et bidrag til finansieringen ble det solgt postkort med tegninger av skogskapellet.
Østerås kirke i tegl ble innviet i 1974. Arkitekter var Viggo Kippenes og Ashish Krishna som vant arkitektkonkurransen. Altertavlen er et kristogram av Else Hagen.
Helgerud kirke fra 1982 er en arbeidskirke i tre og tegl, tegnet av arkitekt Harald Hille. Alterteppet ”Jul, påske og pinse” er vevet av Synnøve Thorne etter kartong av Håkon Stenstadvold. Kirken har et orgel med blant annet horisontale spanske trompeter i fasaden.
Etter initiativ fra Lommedalens Vel i 1920-årene, og storstilte dugnadsarbeider, sto Lommedalen kirke klar i 1995 etter tegninger fra arkitektgruppen Lille Frøen. Kirken er i hvit betong, rektangulær og moderne i uttrykket. Lommedalen kirke er plassert høyt og fritt i dalen, på samme måte som kirkene i middelalderen ble plassert. Kirken er utformet som et symbolbygg. Søren von Übisch har hatt hovedansvaret for utsmykking av kirkerommet.
Asker og Bærum katolske menighet har to kirker i Bærum, Mariakirken på Stabekk og Eikeli katolske kirke. Menigheten har over 2600 medlemmer fra 60 forskjellige land. Jehovas vitner holder til i Rikets sal på Hosle. På Stabekk ligger Baptistenes teologiske seminar, med seminarbygg fra 1978. Den evangelisk-lutherske frikirke Jesu Kristi kirke (mormonene) holder til i Sandvika i nytt kirkebygg fra 1992. På Vøyenenga er gamle Bærums Meieri og Handelsforening i bruk som moské.
Haslum krematorium ble oppført i 1966 etter arkitektkonkurranse, vunnet av John Engh. Bygget er lavt og modernistisk med langstrakte murer i naturbetong. Krematoriet består av et stort og et lite seremonirom, der de store glassflatene slipper naturen inn og bidrar til å skape et livssynsnøytralt preg.
Kirkegårdene er som historiebøker der man kan lese om enkeltpersoner, slekter og hele samfunn. De forteller om vekslende verdier og holdninger.
Middelaldergravleggelsene ble organisert etter rang. På Tanum og Haslum kirkegårder er de geistlige begravet inne i kirken, folk av høy byrd nærmest kirkeveggen, deretter odelsbonden med familie. Trellene ble gravlagt ytterst ved kirkemuren. Lovløse og hedninger ble begravet på utsiden av muren. Det var kun storfolket som fikk gravplater og minnesmerker. Gravene til folk flest var bare tuer med gress, kanskje markert med et trekors.
Haslum er den største av kirkegårdene i Bærum med i underkant av
13 000 graver. Det antas at kirkegården har vært i kontinuerlig bruk siden middelalderen. Middelalderkirkegården ligger innenfor dagens kirkegårdsmur. De eldste gravminnene som er bevart er fra 1600-tallet. Knud Frandssen på Kjørbo fikk i 1689 et gravkammer under kirkegulvet mot at kirken fikk en andel i gården Haug. På kirkegården finner vi den røde sandstensplaten over ekteparet Vold, den siste død i 1728, som hadde skjenket lysekronen til kirken.
Tanum kirkegård er anlagt mellom store trær og bergknauser, omkranset av skog. Den har også trolig vært i bruk siden middelalderen, og har blitt utvidet i flere etapper. Kirkegården ble i år 2000 tildelt estetisk råds diplom for på en forbilledlig måte å ivareta stedets historiske, kulturelle og naturgitte verdier. Kirkegården ligger innenfor det prioriterte kulturvernområdet Tanumplatået, som er svært rikt på kulturminner, deriblant gravhauger og gravrøyser fra bronse- og jernalder.
Bryn kirkegård har vært i bruk siden kirken var ny i 1861. De eldste gravene ligger nærmest kirken.
I 1853, under den store koleraepidemien, døde 49 personer i Bærum. En kongelig forordning fra 1848 “Om Choleraligs Begravelse” angir at begravelse kan skje på den vanlige kirkegård, eller på en egnet begravelsesplass, helst på et høyt og frittliggende sted. Vi vet at en av de døde ble begravet ved Tanum kirke og en på Oustøya. På en morenerygg drøye 500 meter sør for Østernvannet ligger “Kjerrgårn”. Her finner vi flere gravrøyser som kan være minner fra en kolerakirkegård.
En gravlund skiller seg fra en kirkegård ved at den ikke er tilknyttet en kirke.
Steinsskogen gravlund ble anlagt i 2002 som ny hovedgravlund i østre Bærum og er tegnet av Grindaker Landskapsarkitekter. Gravlunden ligger vakkert til ved Ankerveien, som en del av et tur- og rekreasjonsområde. Det er blitt lagt stor vekt på å beholde det opprinnelige landskapet med gamle rydningsrøyser, rester etter kalkutvinning, fossiler og vegetasjon.
Det finnes noen private gravsteder i Bærum. Fridjof Nansen har gravsted på Polhøgda, familien Mustad på Sjøholmen og ekteparet Sonja Henie og Nils Onstad på Høvikodden.
Familien Oust fikk tillatelse til gravplass på Oustøya i 1825 på grunn av den lange og vanskelige veien til Haslum.
